Jeg synes dette var en glitrende episode, mest fordi de faktisk lykkes godt i å vise hva det er som er i ferd med å gå tapt. Familien Gilbo er fremragende representanter for den klassiske norske 70-tallshytta og mentaliteten som ligger bak denne. De bygger ny hytte like i nærheten av familiens gamle hytte – bygd i 1935 – men gjør så godt som alt arbeidet selv. Som møbelsnekkeren sier, “det er når du kommer tilen 70-tallshytte at du faktisk føler at du er i en hytte.” Han burde vite det, tatt i betraktning hvor mye møbler han har lagd til de nye hyttepalassene. Gilboene ville ikke ha oppvaskmaskin på kjøkkenenet, og prioriterte heller et fint utsiktsvindu over oppvaskkummen: “Du kan ikke ha oppvaskmaskin når du skal stå her og se på den flotte utsikten.” I gammelhytta, hvor moren bor, snakker de mer om oppvasken og sier at dette er en viktig del av det å være på hytta.
Gilbo-familien. Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.
Møbelsnekkeren – som er bonde på siden – har nå bestemt seg for å slutte med kyr til neste år, og diskuterer dette i en samtale med Gilbo. Her kommer det fram et interessant poeng, da han spør om hva som skjer med kulturlandskapet da – kua spiser jo ungbjørka og vedlikeholder dermed utsikten hytteeierne er så glade i. Dette er et relevant innspill i diskusjonen om primærnæringenes rolle i hyttebygdene.
Dyrene og landskapet dukket også opp i en annen sammenheng – hyttegjerder ble diskutert litt. Ordføreren tok med seg folkene sine og gikk på befaring i området. Mange hytter hadde gjerdet inn langt større områder enn de 500 kvadratmeterne som de har lov til. Selvfølgelig var dette fancy skigarder – dette har blitt et av standardelementene i de bonderomantiske luksushyttene. Men ordføreren og kommunen krevde at disse gjerdene ble fjernet – for “reguleringsplanen gjelder!” – “dette skal ikke være et villastrøk med plener.” Bra å se at ordføreren viser litt muskler og at han ikke godtar alt fra de rike hytteeierne. Gilbo-familien hadde selvfølgelig et enkelt ståltrådgjerde for å holde kyrne unna.
Barn har også en viktig rolle i denne episoden, hvor Gilbo-familiens barn holder på med de samme aktivitetene som foreldrene gjorde da de var små på hytta – de fanger rumpetroll, plukker rabarbra som de spiser, de svømmer i tjernet, osv.). Og så får vi se hvordan de tre tenåringsdøtrene til en av de nye og rike hytteeierne (han er på hytta rundt 100 dager i året) kommer opp til hytta med fly – de er med moren omtrent annenhver uke. Han sier at det er bra at ungene kommer til hytta - “I stedet for å henge på et senter er det mye å finne på for ungene her oppe.” Samtidig klipper kameraet over til døtrene – en av dem slår opp Facebook på en laptop, de to andre sitter i sofaen og henger. Dette er kanskje et litt vel billig poeng… Et av de faste temaer i fortellinger om norske hytter er jo nettopp hvor kjedelig det kan være å være barn på hytta. Og rett skal være rett – døtrene hadde det gøy i skianlegget i en tidligere episode.
Til slutt blir vi kjent med noen nye folk – de er grunneiere i området og har gått sammen med flere andre om å starte et utbyggingsselskap. Kommunen har godkjent planene på 240 tomter, med vei, vann, strøm og kloakk – markedsverdien er på 200 millioner kroner. Paret – som virker som gamle hippier – diskuterte lenge om de skulle stå utenfor selskapet, men bestemte seg til slutt for å bli med for å få innflytelse på utbyggingen. Som et ledd i tenkeprosessen dro de på befaring i nabofeltet og kommenterte fritt: “det ser ut som om disse hyttene er bygd oppå terrenget, ikke i terrenget.” De spurte seg selv, “er vi noe glad for at sånne fjertefine Oslofolk skal komme og ta seg til rette?” De mente at det grunnleggende skal en ha en levende bygd må vel være primærnæringene – jordbruk og skogbruk – men bøndene selv ser ikke økonomi i det, som møbelsnekkeren hadde kommet fram til.
Som nevnt, en svært god episode hvor mange sentrale temaer kommer fram på en god måte. Spesielt liker jeg at at det såkalt “autentiske” og ekte hyttelivet får en litt mer veldefinert rolle her, med andre ord det som her defineres som 70-tallshytta. Nå er ikke dette et helt uproblematisk fremstilling, som forskningen min har vist – det “autentiske” hyttelivet romantiseres ofte av moderne hytteeiere. Det politiske budskapet i serien blir tydeligere og tydeligere gjennom hver eneste episode. Jeg skal komme tilbake til disse temaene etter at serien er ferdig – da skal jeg skrive en oppsummerende kommentar hvor jeg fokuserer spesielt på det ideologiske innholdet og budskapet som skaperne vil formidle om dagens – og fortidens – hytte-Norge.
Takk til Kenneth Elvebakk – skaperen av serien – for at han har gitt meg tillatelse til å bruke bilder fra nettsiden deres.
