Denne påsken har mange hytteeiere og hyttedrømmere over hele landet benket seg foran TVen for å følge Skofteland Films nye TV-serie Hyttedrømmen, regissert av Kenneth Elvebakk. Jeg var en av dem, men valgte å se serien primært som hyttehistoriker. Jeg har i en serie på seks bloggposter skrevet korte og kjappe kommentarer og oppsummeringer av handlingen i de enkelte episodene, og nå skal jeg prøve å si noe mer gjennomtenkt om innholdet i serien. Og da er det viktig å påpeke at jeg ikke vil kommentere serien som underholdningsprogram utover å si at det var glitrende påskeunderholdning og at jeg anerkjenner de begrensninger underholdningsprogramformatet legger på budskapet Elvebakk ønsket å få fram med sin serie.

For bak underholdningen ligger det et budskap – en normativ vurdering av gamle og nye hytter og av ulike typer hytteeiere; om hyttas plass i det moderne samfunnet; om en livsstil og et landskap som er i ferd med å forsvinne; om tilhørighet, kommersialisering og stedsbaserte verdier – kort sagt, det handler om fortiden, nåtiden og framtiden til hytta i Norge – og kanskje enda større, om framtida til hele bygde-Norge. Det er altså ikke små tema som omhandles, og definitivt en ganske stor munnfull for en TV-serie på 6 ganger 23,5 minutter. Men det er dette budskapet jeg ønsker å fokusere på – og problematisere – i denne teksten.

Vaset i Vestre Slidre

Vaset ligger i Vestre Slidre kommune, litt over tre timers kjøretur fra Oslo.

La oss begynne med noen enkle fakta. TV-serien følger hyttebygda Vaset (merket A på kartet over) i Vestre Slidre kommune gjennom ett helt år. Dette er en typisk norsk hyttekommune, hvor antallet hytter er større enn antallet fastboende innbyggere – henholdsvis 2300 hytter og 2137 innbyggere i 2007. Og nå foreligger planer for utbygging av opp mot 1000 hytter til – stort sett i store byggefelter, eller “hyttegrender” som det heter på fjellet. Ikke overraskende er denne utbyggingen noe kontroversiell, og det er nettopp dette Hyttedrømmen bruker som springbrett i episodene sine.

Deltakerne i serien er velvalgte og personifiserer mange av utviklingtrekkene som har preget hytte-Norge de siste 40-50 årene. Samtidig er de en god – men ikke komplett – oversikt over noen av de mange aktørene som former landskapet i hyttekommuner som Vestre Slidre. Vi blir kjent med både hytteeiere og hyttedrømmere; nyrike og mer sofistikerte rike hytteeiere; med bønder som ennå forsøker å drive landbruk i hyttelandskapet; møbelsnekkere som leverer innredning til alle de nye hyttebyggerne; selvbyggerne som holder idealet om den enkle 1970-tallshytta levende; samt grunneierne som ønsker å tjene mer penger på landområdene de eier. Treffende nok kombineres ofte disse rollene ofte i en og samme person.

Scener fra et hyttelandskap

Mange av nøkkelscenene i serien fokuserer på hvordan landbruket og de gamle primærnæringene på landsbygda forsvinner til fordel for hytta som livsstil og næringsvei:

1. Bondesamfunnet forvitrer: Bonden Vidar har bestemt seg for å gi opp kyrne og heller satse for fullt på bigeskjeften som møbelsnekker. Vi får se hvordan melkebilen kommer til gården for å hente melk, kanskje for siste gang. Dette et ganske interessant bilde i et historisk perspektiv – det skulle nemlig ikke overraske meg om noen av de første privathyttene i området kom etter i kjølvannet av melkebilen. Det ble nemlig bygd veier opp til mange sætrer fra mellomkrigstiden slik at melkebilen kunne komme seg opp og hente melk fra kyrne på sommerbeite. Dette åpnet opp store, nye områder for lett tilgjengelig hytteliv, spesielt etter at staten ikke lengre krevde lisens for å kjøpe bil etter 1960. Og etterhvert som sætrene la ned driften ble de ofte omgjort til fritidsboliger. Den tomme fjøsen som står igjen etter at kyrne har blitt hentet blir dermed et tydelig bilde for bondesamfunnet som forsvinner – et tydelig gjennomgangstema i serien. Å gi opp kyrne fremstår som den “fornuftige” løsningen for Vidar – med andre ord slik han vil tjene mest penger. Men når finanskrisen rammer bygda i siste episode har Vidar sluttet med melkeproduksjonen for å satse for fullt på snekkerverkstedet. Når ordreboken begynner å tynnes ut ser framtiden med andre ord mørk ut, og vi aner en viss moralsk pekefinger i fortellingen som sier at det ikke lønner seg å løpe etter lettjente hyttepenger framfor å satse på mer langsiktig landbruksdrift. Som historikere flest vet er det noen problemer med å bygge opp slike fortellinger – Elvebakk skaper en kronologisk, narrativ kurve hvor vi slipper taket i fortellingen på et krisetidspunkt. Dermed ender vi opp med en klar fortelling om forfall. Hvordan ville historien om møbelsnekkeren om Vidar sett ut dersom vi hadde trukket den helt fram til i dag, hvor hyttebyggingen igjen pågår for fullt? Hvordan vil den se ut om 50 år, når framtidens historikere tar tak i hyttas eller landsbygdas historie?

2. Lettvintheten utvanner hytteopplevelsen: En annen scene finner sted på hyttekjøkkenet – et av mine favorittområder som hytteforsker. Sammen med doen er kjøkkenet den arenaen i hytta hvor holdninger til arbeid, teknologi, tradisjon og verdier kommer tydeligst til syne. Familien Gilbo er fremragende representanter for den klassiske norske 70-tallshytta og mentaliteten som ligger bak denne. De bygger ny hytte like i nærheten av familiens gamle hytte – bygd i 1935 – men gjør så godt som alt arbeidet selv. Som møbelsnekkeren Vidar sier, “det er når du kommer til en 70-tallshytte at du faktisk føler at du er i en hytte.” Med andre ord fremstår hytta bygd på 1970-tallet som den opprinnelige, autentiske og ekte hytta. Familien Gilbo ville ikke ha oppvaskmaskin på kjøkkenenet, og valgte heller å prioritere et fint utsiktsvindu over oppvaskkummen: “Du kan ikke ha oppvaskmaskin når du skal stå her og se på den flotte utsikten.” I gammelhytta like ved, hvor moren bor, snakket de mer om oppvasken og sa at denne opplevelsen er en viktig del av det å være på hytta. Motsetningen til disse blir jo ekteparet Nikolaysen, som hadde fått fritak fra kommunens bygningsplaner for å bygge sin Shangri-La Lodge, en diger luksushytte på 229 m2. De framsto som et typisk eksempel på det som i serien presenteres som “den nye” hytteeieren, opptatt av luksus og komfort. Med utsagn som “selv om vi har hytte så må vi se på TV”, “når man bygger hytte er man jo vant til å ha alle fasiliteter rundt seg. Noen foretrekker jo å ha det enklere, men vi var ikke interessert i det” og “det ville vært annerledes dersom vi var 20 år, men nå er vi voksne” blir de en sterk kontrast til den klassiske 70-tallshytta.

Jeg har de siste to årene lest svært mye om norske hyttedrømmer, og det virker som om et fellestrekk hos fleste hytteeiere er en søken etter avslapping og en slags “oppladning av batteriene” på hytta. Men for noen blir altså det litt tungvinte, fysiske hyttearbeidet en del av denne avslappingen, nesten som en meditativ opplevelse. Andre ønsker at alt skal være så lettvint som mulig slik at de kan slappe av fysisk, de vil velte seg ut av SUVen på fredag kveld for å veksle mellom å ligge på sofaen, sitte i boblebadestampen og å stå på ski i alpinbakken før de kjører hjem igjen på søndag. Dette er et poeng jeg har observert i en rekke andre sammenhenger når jeg har sett på den rollen som teknologi spiller på hytta. De fleste er enige om at enkelhet er et ideal på hytta, men det varierer hvorvidt man mener enkelhet betyr fravær av komfortteknologier eller om det er disse teknologiene som sørger for at livet på hytta er enkelt – og lettvint. Elvebakk tar riktignok ganske lett på dette poenget i serien, men kontrasten mellom de to typene med hytteeiere kommer tydelig fram. Men det som er viktig å huske her er at selv den såkalt autentiske hytta inneholder komfortteknologier – de har blant annet strøm og innlagt vann. Det er kanskje riktigere å si at hytteeiere som familien Gilbo selektivt integrerer ulike typer komfortteknologi i hytta i stedet for å gå for full pakke med en gang, som mange nye hyttebyggere velger å gjøre. Og vel så viktig – norske hytteeiere har gjort dette lenge. Det ser vi kanskje først og fremst på hyttedoen, hvor folk har vært på full vei vekk fra utedoen fra slutten av 1960-tallet og over til mer komfortable innendørs do, enten de nå er kjemikalietoaletter, frysetoaletter, forbrenningstoaletter, engangsdo i papp, komposteringsdo med eller uten elektrisk oppvarming, og selvfølgelig vannklosettet.

En ku driver vedlikehold av kulturlandskapet. I bakgrunnen en hytte i såkalt "tradisjonell" og enkel stil. Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.

3. Kulturlandskapet vedlikeholdes ikke lengre: En tredje scene som jeg fant interessant er når hytteeierne i området arrangerer dugnad for å kutte ned ungskog i hyttelandskapet. Fjellet var et aktivt vedlikeholdt kulturlandskap lenge før hytteturistene kom, hvor kyr, sauer og andre dyr på beite sørget for å spise ned planter og trær. Med andre ord – landbruket skapte det landskapet som hytteeierne kom hit for å oppleve. Men hyttebyggingen har fordrevet denne måten å vedlikeholde landskapet på, og dermed må hytteeierne ut med motorsag for å kutte ned alle småtrærne som begynner å blokkere utsikten – såkalt krattifisering. Kameraet dveler ofte ved landskapet for å fremheve de mange endringene som hyttene fører med seg. Mange av scenene er ganske slående, spesielt der kameraet panorerer over en åsside hvor det ligger hundrevis av hytter tett i tett, mens en ung snekker snakker om at det de driver med egentlig er vandalisering.

På mange vis kan alle disse nye hyttene sammenlignes med skogkrattene som vokser opp etter at landbruket forsvinner. De representerer en dramatisk landskapsendring der de ligger i tette klynger langsetter fjellsidene. Men dette er et kulturlandskap på lik linje med det gamle jordbrukslandskapet, det er bare uttrykk for andre økonomiske interesser, andre måter å bruke landskapet på og dermed andre verdier. Og det nye hyttelandskapet er fullt av spenninger. For eksempel virket det som om de fleste hytteeierne som Elvebakk snakket med var ganske skeptiske til videre utbygging – det ville jo ødelegge det de kom hit for å oppleve, på lik linje med krattifiseringen. Dette synspunktet var felles for alt fra familiene som hadde hatt hytte i området i 100 år til de som nettopp kjøpte en hytte i 3,5-millionersklassen. Og dette er jo en typisk holdning fra norske hytteeiere – det er greit at vi bygger her, men vi vil helst ikke ha fler. Erik Langdalen uttrykte det presist så tidlig som 1965, da han skrev at “å bygge seg hus er en utpreget egoistisk handling, enten det nå dreier seg om helårsbolig eller fritidshus.” (“Natur og menneskeverk i fjellet” i Sømme et al, Fjellbygd og feriefjell, Oslo: J.W. Cappelens forlag, 1965, s. 27.) Illustrasjonene under demonstrerer jo hvordan hyttenaboer lenge har vært et problem.

"...så sa jeg: 'Jeg setter min hytte hvor jeg vil på min tomt uten å spørre...'"

"Make til ettergivende og famlende reguleringsvesen som i denne kommunen har jeg aldri..."

4. Natur på billigsalg: Den siste scenen jeg vil trekke fram er med ordføreren i kommunen, idet han kjører gjennom rundkjøringen i hytteområdet mens han snakker om planene hans for kommunen. Problemet hans er at han trenger å skaffe arbeidsplasser og inntekter til en kommune hvor primærnæringene ikke lengre fremstår som en bærekraftig inntektskilde. Ordførerens dilemma er da spørsmålet om hvor langt kommunen er villig til å strekke seg for å tiltrekke seg hyttefolk som er villig til å bruke penger og kjøpe tjenester i området. Han leder an i planleggingen av de store hyttefeltene og håper på tusen nye høystandardhytter, en toetasjes handlegate med kafeer, hotell, et stort alpinanlegg og et badeland (dette siste ble da også aprilsspøken til Avisa Valdres). Og for all del, dette er legitimt for en som har som ansvar å skaffe inntekter til kommunen. Men slik det framstår i TV-serien virker han ganske ensom i sin iver etter å bygge ut flere hytter og et sentrumsområde i Vaset, og det blir nesten parodisk da han gang på gang kjører gjennom rundtkjøringen som er plassert midt oppi fjellet. Men samtidig vil jeg hevde at han på noen måter er en av de mest klartenkte av TV-seriens hovedpersoner med sin påstand om at “når storsamfunnet ikke lengre vil betale for jordbruksvarer må vi finne andre ting å leve av.” Vi kommer altså her tilbake til den sentrale problemstillingen jeg nevnte innledningsvis – hva skal vi gjøre når bondesamfunnet forvitrer, og hva er hyttas rolle i det hele? Har hyttefolket rett til å kreve at en kommune opprettholder en tilstand som ikke kan bidrar til kommunens overlevelse? Og på motsatt side – hvor langt bør en kommune ha rett til å gå i salget av naturområder til hyttetomter for å tiltrekke seg inntekter? Dette er helt kritiske spørsmål som jeg ikke synes Elvebakk utforsker fullt ut (men igjen, dette er nok vel så mye en konsekvens av rammebegrensningene til en underholdnings-TV-serie på TV2….)

Ordføreren ved symbolet for alt som er iferd med å gå galt i hyttebygda Vaset - en rundkjøring midt i fjellet. Bilde brukt med tillatelse fra Skofteland Film/Kenneth Elvebakk.

Politiserte hyttefortellinger

Men til tross for at dette er en underholdningsserie bør det være tydelig at Kenneth Elvebakk ikke bare er en talentfull underholder og historieforteller, men også en som argumenterer for en bestemt, politisert forståelse av hytta og dens rolle i dagens samfunn. Elvebakk publiserte en kronikk i Bergens Tidende om “Når hyttene kler fjellet” hvor han søkte å utdype sin kritikk av dagens hyttebygging.  Gjennom TV-serien bygger Elvebakk klart opp en fortelling om en kommune som er i ferd med å selge sin sjel for arbeidsplasser og inntekter. Har lokalpolitikerne god nok styring på hytteutbyggingen i fjellheimen? Kan vi stole på dem når de fristes av kjappe penger? I et litt større perspektiv – som han prøver å få fram i kronikken – kan en spørre om dette gjelder for hele hytte-Norge? “I Vestre Slidre bygges det brede bilveier med rundkjøring i fjellet, det snauhogges og store gravemaskiner ruller fram. Alle får vann, kloakk og strøm på hytta. Denne formen for landskapsinngrep er svært synlig. Etablerte hytteeiere hevder urbaniseringen og hytteutbyggingen i fjellet ødelegger området. Både plante- og dyreliv forringes.”

Men problemet er at Elvebakk fanges av hytteeierens evige dilemma; hvor går grensene for hva slags hyttebygging som er akseptabel? Og hvem skal ha retten til å bygge hytte i et bestemt område? Elvebakk eier selv en hytte i området rundt Vaset – en mer tradisjonell 70-tallshytte. Han virker dermed som en av de mange eksisterende hytteeierne som skuler på alle de nybygde hyttene som nå ødelegger utsikten deres mens de drømmer seg tilbake til tiden da de kun hadde utsikt til det “autentiske” kulturlandskapet. Jeg sier ikke dette for å reise tvil om hans engasjement eller for å antyde at norske hytteeiere er dobbeltmoralske, men heller for å vise hvor vanskelig hyttedrømmen egentlig er å oppnå, hvor paradoksal den i grunnen er.

Elvebakks tese er altså at dagens hyttebygging (og ikke de eksisterende “gammeldagse” hyttene) truer bygde-Norges sjel. Som TV-serien hans viser har det skjedd mange slående endringer. Men har hytta skylden? Det tradisjonelle jordbruket og hyttebyggingen kan på mange måter sies å ha hatt kryssende utviklingslinjer, hvor jordbruket har vært på vei ned og hyttebyggingen på vei opp. Men det er ikke nødvendigvis en kausal sammenheng mellom disse to tendensene. Det er derfor ikke nødvendigvis riktig å gi hytta skylda for at jordbruket og bygdesamfunnet svinner hen – denne utviklingen skyldes helt andre ting. Ikke-industrielt landbruk lønner seg ikke, noe som er en av grunnene til at norsk landbruk er så tungt subsidiert. Sett fra hytta blir jordbruket en del av utsikten til kulturlandskapet. Når grunneiere og andre i TV-serien sier at det grunnleggende ved en levende bygd må være primærnæringene – jordbruk og skogbruk – er det en verdibasert påstand som bøndene selv ikke en tilstrekkelig økonomisk verdi med. Det skal ikke bare “bo folk i husan,” som det heter, men folk skal i tillegg ha et økonomisk bærekraftig livsgrunnlag. I et slikt bilde blir kanskje hytta bygdas redning. Men som Hyttedrømmen tydelig viser, det er en pris å betale for dette også.

Et kritisk blikk på folkehytta

Hyttefenomenet som Elvebakk problematiserer er ikke et resultat av visse hytteeieres trang etter luksus og komfort. Det er i bunn og grunn den norske folkehytta som er problemet, drømmen om at vi alle kan og bør eie en hytte. Vi er stolte av det brede eierskapet av hytter i Norge, og dette er noe av det som særpreger norsk hyttekultur. Men konsekvensen av dette er at hvem som helst kan eie en hytte. Vi har i dag over 400 000 fritidsboliger i Norge og rundt 56 prosent av den voksne befolkningen eier eller disponerer en hytte, ifølge tall fra Senter for bygdeforskning. Og et sted må disse hyttene bygges. Hvordan skal vi håndtere dette i praksis? Hvordan kan vi styre hyttebyggingen i en ønskelig retning? Dette er ikke spørsmål med enkle svar.

I TV-serien virker det som om 1960- og 1970s-tallshytta blir idealet som vi bør ta sikte på, og dette er også en underliggende oppfatning som preger mye av hyttedebatten som har preget Norge siden 1990-tallet. Men man bør på ingen måte holde fram hytta fra denne tidsperioden som et ideal. På denne tiden bygde de langt flere hytter årlig enn vi gjør i dag, og med langt mindre kontroll. I 1967, på høyden av norsk hyttebygging, så Statistisk sentralbyrå for seg en framtidig hyttevekst på 10-15000 hytter i året. Denne raske hyttebyggingen utløste en rekke konflikter og var den direkte årsaken til mye av den lovgivningen som i dag legger rammer for norsk hyttebygging. Dagens hyttebygging er på mange måter mer miljøvennlig på grunn av strengere krav til utslipp og til plassering av hyttene. Det som det handler om nå er hvordan man kan legge til rette for at flest mulig kan oppnå hyttedrømmen. Og da må det bygges tett for å spare naturen for enda større naturinngrep – en konsekvens av dette blir, som jeg har nevnt tidligere, at fraværet av naboer blir den nye hytteluksusen. Alternativet er å legge enda sterkere begrensninger – både kvantitative og kvalitative – på hyttebyggingen, men historien viser at slike innskrenkninger mottas med svært sterk motstand blant både hytteeiere og hyttedrømmere. Men kanskje er dette noe ubehagelige spørsmålet et som både hytteeiere, hyttedrømmere og kommunebyråkrater gjør lurt i å alltid ha i bakhodet.

Vulkankrisen som rammet Europa i april 2010 demonstrerte tydelig at billige, internasjonale flyreiser ikke er noe vi kan ta for gitt. Det som framsto som veletablerte, robuste systemer viste seg å være sårbare, og vi ble plutselig nødt til å tenke på hvilket privilegium det egentlig er å kunne reise så raskt til hvor som helst i verden. På samme måte er oppfatningen av hytta som allemannseie noe som vi i løpet av de siste 50 årene har begynt å ta for gitt, et privilegium som alle nordmenn har rett til, men som egentlig er en svært skjør og paradoksal konstruksjon som oppsto på et bestemt tidspunkt i historien, knyttet til bestemte historiske utviklingsprosesser innenfor mobilitet, velstand, fritid, landbruk og urbanitet. Men det norske samfunnet har endret seg på alle disse punktene siden 1960-tallet. Hytta kan ikke fryses fast til et bestemt punkt i historien like lite som den kunne for 50 år siden. TV-serien Hyttedrømmen retter oppmerksomheten vår mot mange sentrale problemstillinger, men klarer til syvende og sist ikke å løsrive seg fra en romantisert forestilling av hyttelivets historie og sjel som i min oppfatning skaper like mange problemer som den løser.